Sniktitt

«Mamma, kan du stå opp?» spør Sivert forsiktig. Det er mørkt i rommet. Han står ved siden av senga hennes, men mamma svarer ikke. «Mamma?» prøver han igjen. Hun svarer ikke nå heller. Sivert strekker seg mot nattbordslampa, finner ledninga og knappen, og slår lyset på. Mamma trekker dyna over hodet.

«Jeg er sulten,» sier Sivert. Mamma grynter og snur seg, ligger nå med ryggen mot ham. Magen hans rumler under t-skjorta. Han lister seg ut av soverommet. Lukker døra nesten igjen, men bare nesten. Lar det være en liten sprekk igjen inn til mamma.

Utdrag fra Det var nesten jeg dro fra deg

E-bøker

I det siste har jeg klart å få lesing inn i hverdagen igjen. Jeg leser ennå fysiske bøker, men har også prøvd meg på e-bøker og lydbøker også, og er veldig fornøyd med det.

Først prøvde jeg lydbokappen Fabel. Man betaler en sum hver måned, og kan da lytte til så mange bøker man vil. Det lå flere interessante bøker inne på den, men appen gikk konstant i bakgrunnen, selv om jeg hadde forsøkt å slå den av. Det var plagsomt, og tappet antagelig telefonen for strøm, så jeg slettet etter hvert appen.

Etter det prøvde jeg appen Storytel. De har både lydbøker og e-bøker, og i likhet med fabel betaler man hver måned, og kan lytte til/lese så mye man vil. Det ligger mange interessante bøker der, for både voksne og barn, etter min mening. Absolutt verdt å sjekke ut, om du ikke allerede har gjort det.

Det finnes også en app som heter ebokbib. Det er en app der du kan låne e-bøker (og noen lydbøker, så vidt jeg forstår) fra bibliotekene i Norge. Du må ha lånekort fra et bibliotek for å logge inn. Appen koster ingenting. På appen låner du bøkene i 21 dager. Da er det som på et fysisk bibliotek, at du kan låne de bøkene som er ledig. Om boka du ønsker å lese ikke er ledig, kan du sette deg på venteliste.

Man kan ogsÃ¥ lese gratis pÃ¥ bokhylla.no. Det er nasjonal-biblioteket sin nettside. Jeg har ikke klart Ã¥ finne en tilhørende app, og syns ikke nettsiden er god Ã¥ bruke pÃ¥ mobilen, men jeg har gjort det. Det fungerer bedre pÃ¥ datamaskinen. Uansett mÃ¥ du selv huske hvilken side du er pÃ¥, nÃ¥r du «legger fra deg» boka, og bla til den siden neste gang du leser. Utvalget pÃ¥ nettsiden er begrenset, og jeg er usikker pÃ¥ hvilke kriterier som avgjør utvalget. Det har i hvert fall hendt at jeg har funnet bøker jeg har vært pÃ¥ jakt etter der, og da er det stort sett faglitteratur jeg har lett etter.

Til sist kan jeg nevne Kindle, som er lesebrett. Det har jeg ikke brukt selv, men har fått kjennskap til det av folk rundt meg. Da kjøper du e-bøker og får det inn på det brettet. Skjermene er utviklet med tanke på lesing, og så vidt jeg forstår kan du også skrive notater til bøkene, og du kan søke opp fremmede ord underveis i lesinga. Kindle anbefales av de jeg kjenner som bruker det.

archpillar

«Legg ved i ovnen om en halvtime,» sier han før han drar. Jeg står opp til ei oppvarma leilighet. Hele leiligheta lukter ved. Jeg ordner meg frokost og setter meg ned med et av skriveprosjektene. Jeg har selvsagt to, eller kanskje ti. Fine fridager har jeg i hvert fall.

6269310500

Søker du opp ordet skrivekunst i Bokmålsordboka er forklaringa kunsten å kunne skrive. Det sier ikke stort mer enn ordet i seg selv, så jeg søker opp ordet kunst også. Kunst betyr å kunne. Leser man nedover eksemplene, kan man se at det også står at kunst er oppøvd evne, dyktighet eller knep som krever øvelse. I tillegg kan kunst være fantasifull, nyskapende virksomhet som er estetisk uttrykk for indre eller ytre opplevelser. Virksomhet betyr arbeid eller aktivitet, søker jeg meg frem til.

Så hva dreier skrivekunst seg om? Slik jeg ser det, dreier det seg om å øve opp evnen til å skrive, og at man etter hvert klarer å kunne skape nytt med skrift.

Nansenskolen

På søndag begynte de nye elevene på Nansenskolen i Lillehammer, og jeg kjenner et stikk av misunnelse. Selv grua jeg meg til å begynne der, på skrivekunstlinja. Jeg var 24 år og følte meg for gammel til å gå på folkehøgskole. Jeg hadde nettopp fullført lærerutdanninga og alle forventa at jeg skulle begynne å jobbe. Jeg tenkte selv at jeg kanskje burde ha gjort det. Eller i det minste fortsatt på lærerutdanninga og tatt enda flere fag, eller kanskje søkt meg inn på en master. Dessuten måtte det være egoistisk av meg å flytte lenger unna kjæresten i stedet for nærmere.

Søndagen for omtrent et år siden, så jeg Bjørnar kjøre av gårde, mens jeg måtte på skolen. Jeg gikk inn gjennom porten med senket hode og vondt i magen. Jeg ville ringe ham, be ham snu, be ham hente meg. Jeg gjorde det ikke, jeg gikk inn. Jeg mistrivdes den første dagen, og de neste. Jeg sa til Bjørnar at om jeg ikke trivdes innen tre uker, kom jeg til å si fra meg plassen og finne meg en jobb.

Så kom torsdag og den første skrivekunsttimen. Jeg vet ikke nøyaktig hva det var. Kanskje det var læreren, kanskje det var gruppa, kanskje jeg hadde klart å fordøye nok inntrykk til at jeg endelig slappa av, kanskje det var skrivekunstrommet, eller kanskje det var en kombinasjon av alt, jeg vet ikke.

På vei ut gjennom porten, ringte jeg Bjørnar. Jeg vil bli her, jeg vil være her, sa jeg.

Skrivefingre

Det klør i skrivefingrene. Det er så mye annet som har stått i fokus de siste månedene. Mesteparten av sommeren gikk til flytting og oppussing, og nå er jeg i jobb og tenker mye på det som skjer der. Likevel klør det. Skrive, jeg vil skrive, jeg må skrive, skrive noe. Må holde det vedlike, må sette meg ned, må la ordene bli til på skjermen, eller i notatboka.

Røff guide til samtidslitteraturen

Tittelen på innlegget viser til ei bok skrevet av Marta Norheim og som ble utgitt av Det norske samlaget i 2007. I denne boka tar den kjente litteraturkritikeren for seg «…skjønnlitterær prosa skriven av forfattarar som har debutert etter 1990,» slik hun selv formulerer det på første side.

Bilde lånt fra Samlagets nettside

Jeg ble tipset om denne boka for noen måneder siden, og har nå lest den ferdig. Jeg leste den fra perm til perm, men man kan hoppe mellom kapitlene og lese det som er mest interessant for en selv, med forfatterens tillatelse. Kunsten å overleve barndommen, Med neglelakk på klørne, Dirty re(gion)alism og ekte drit, Dirty urbanism og Vi og dei andre – eller et større vi? er overskriftene på noen av kapitlene. Noen kapitler opplevde jeg som mer interessante enn andre, men det vil nok variere med hva man selv er opptatt av i leseperioden. Uansett har det vært generelt spennende lesning, som jeg har nikket til, men også latt meg provosere av, samt gitt meg nye tanker angående egen skriving.

Nå tenker kanskje noen at denne boka er gammel, det er hele 11 år siden den kom ut, den kan vel ikke si noe om hva som blir skrevet i dag. Jeg er enig, men den sier noe om hva som kom mellom 1990 og 2005, og til min store lykke har jeg funnet ut at hun har skrevet enda ei bok: Oppdateringar fra lykkelandet, som kom ut i 2017, og er en form for oppfølger. Den står nå på min (allerede altfor lange) leseliste.

Et (eller to) boktips fra meg til deg. Om du tror at denne boka er noe for deg, så finn ut hva sommeråpningstidene på ditt nærmeste bibliotek er og ta turen innom. Om du ikke finner boka der, så kan du prøve å smile pent til bibliotekaren på jobb, så kan det hende at han eller hun bestiller den til deg. Selvfølgelig kan du sjekke den opp på bibliotekets nettside, og eventuelt bestille den der i stedet for. Likevel, om du drar innom biblioteket kan det jo hende at du finner noe annet spennende å lese, mens du venter.

unidiomatically

«Gjør folk det? Setter man seg bare ned og skriver ei bok?» Det var spørsmål jeg fikk for noen dager siden, og jeg svarte ja. Jeg har aldri publisert ei bok, har hatt noen korte tekster i lokalaviser og i skoleaviser, men det er det eneste. Likevel tenker jeg at det er det man gjør, om man vil skrive bok, man setter seg ned og begynner å skrive. Hva som skjer og hvordan prosessen foregår etter det vil nok variere, men alle små og store forfattere har en gang begynt. Interessant å tenke på, syns jeg.

Så hvorfor ble akkurat jeg spurt om dette? Folk spør hva jeg driver med for tiden, og jeg svarer at jeg skriver en god del. Hva skriver du da, spør de. Jeg skriver på en roman, svarer jeg, og syns det både er skummelt og befriende å si det høyt. Det er ingen garanti for at teksten jeg skriver på noen gang vil bli en roman med forside og bakside med hard papp, og som står i en bokhandel. Likevel sier jeg at jeg skriver en roman, så i det minste jeg selv skal tro på at det er det jeg gjør, og prøver på. Om jeg aldri blir en forfatter, så er jeg i det minste en skriver. Så får vi se hva denne skriveren kommer til å finne på.